Helhjertet oppussing av halvparten av et spill + + + +

Oblivion Remastered er spillet ingen forventet og ingen trenger, men gir likevel en kortvarig, nostalgisk glede for noen.

Jeg var 15 år og akkurat gammel nok til at jeg fikk lov å kjøpe The Elder Scrolls IV: Oblivion da spillet kom ut på Xbox 360 i 2006. Jeg hadde eid spillkonsollen i et knapt år, men den hadde likevel rukket å pådra seg en runde med «dødens røde ring». Alle snakket om spillet. Alle var enige om at det var fantastisk. Musikken. Grafikken. Utforskningen av verden, som på den tiden føltes grenseløs. Det satte dype spor og slo røtter i spillverdens historie på tross av en tidvis upolert spillopplevelse.

Oblivion Remaster kan være et glimt inn i fremtiden. Flere eldre spill lages på nytt med det samme spillet i bunnen, og et nytt grafisk lag på toppen. Dette skiller seg fra «remakes», som er bygget opp mer eller mindre helt fra bunnen av – slik som nyversjonen av Resident Evil 2. Oblivion Remastered er allerede godt mottatt og salget går unna. Suksessen fra dette kan smitte videre på andre utviklere som ser sin sjanse til å smi mens jernet er varmt. Dette gjelder nok særlig spill fra 2000-tallet der gameplayet til en viss grad fortsatt holder stand, mens grafikken ligger kraftig bakpå.

Men er denne trenden positiv? Ønsker man at spillutviklere skal bruke ressursene sine på å gjenskape gammelt innhold, fremfor å danne nye, unike spillopplevelser? Svaret er todelt. Oblivion Remastered er faktisk såpass bra at jeg, som gammel Oblivion fan, ble slukt inn i spillverdenen på nytt. Jeg tar innover meg musikken, stemningen, settingen, og blir fascinert av hvor “pen” Cyrodiil har blitt i ny drakt. Det oser nostalgisk glede. Men bare en kort stund, og det bringer meg over til punkt to.

Jeg har vært gjennom dette før. Gidder jeg bruke 200 timer på dette? Jeg får jo ikke noe nytt ut av dette. Den følelsen sitter i. For jeg kan gjerne se en film jeg elsker flere ganger, siden det er lavterskel å bruke to timer på en film. En kortvarig, nostalgisk glede er ikke nok motivasjon til et spill man egentlig kan synke hundrevis av timer i. Å spille det gir derfor en bismak.

Et spill for ingen

Oblivion Remastered mangler en målgruppe. Jeg opplever ikke at spillet er for de som aldri har spilt Oblivion før – til det føles det for utdatert. Samtidig appellerer det ikke til nostalgikere heller – for det er en såpass stor dedikasjon å spille gjennom spillet at man gjør det halvhjertet. Jeg tror mange som betaler spillets stive pris kommer til å falle av litt halvveis, naturlig nok fordi nostalgiens kvote fylles opp raskere enn skalaen spillet er i.

Oblivion Remastered er en god spillopplevelse. Det oppdaterte visuelle uttrykket ser fantastisk ut, og jeg tenker ofte at det er gøy å oppleve dette på nytt. Jeg kjenner igjen oppdragene, gildene, områdene, hulene, slottene, byene, og den opprinnelige stemningen. Det gir meg en varm, nostalgisk følelse. Men, samtidig er denne følelsen ganske langt unna den opprinnelige følelsen. Den føles billig, litt hul, og ikke ekte. Den gir meg en uggen fornemmelse: nostalgien er fabrikert.

Det skinner gjennom hvilke mangler spillet har. De som ikke har spilt det før kommer til å kjenne at det er utdatert. Sammenligner man med Skyrim, som i dag også føles utdatert, blir det ekstra tydelig. Alle hulene og ruinene mangler varierende design. Fiendene oppfører seg stivt og dumt. Bakker og veier virker unaturlig. Tingene man finner føles ikke unike. Det har en pen pakning, men det skulle bare mangle at en såpass tom verden, etter dagens standard, ikke hadde det.

Jeg faller av fordi spillopplevelsen har blitt igjen i fortiden. Og jeg blir undrende over hvorfor de ikke har tatt seg bryet med å fornye det. Har de tenkt at det sto sterkt nok i sin tid? Tvilsomt. Allerede i sin tid føltes både animasjonene og bevegelsene stive. Tenkte de at de skulle beholde den opprinnelige sjarmen? Njavel, men den grafiske atmosfæren var i sin tid Oblivion sitt sterkeste kort. Hvorfor oppdatere kun den?

Jeg klarer ikke se hvorfor de ikke har fornyet spillopplevelsen. Spillet trenger det for å holde tak i meg forbi den opprinnelige nostalgien. Det trenger en oppussing av spillverdenens tredimensjonale interaksjoner, slik at det ikke føles som en billig måte å tjene penger på. Et helhjertet forsøk på å pusse opp halvparten av et spill.

Jeg vet ikke hva slags motivasjon som drev utviklingen av spillet. Spillutvikling er en stor økonomisk utgift. Risikoen for tap er stor, og mange søker det trygge. Jeg sitter derfor med en gnagende følelse som ikke blir borte. At dette først og fremst handler om å tjene penger på kortvarig nostalgisk glede – og ikke om gjenskape noe nytt og forbløffende.

For dette tjener verken nostalgikere eller nye spillere på.